Illustrasjon: Marcos Chin
Jeg har bestemt meg for å begynne å skrive en blogg om vår vei mot det ønskede barnet vårt, og begynner med vår historie:
Jah, så skulle det ikke bli så lett som man hadde ønsket seg – det å bli foreldre. Da vi bestemte oss for å starte prøvingen opplevde vi at det ene venneparet etter det andre ble gravide med naturmetoden i sine første prøveperioder.
Javelin-mannen trodde at vi skulle bli like heldige, men jeg var mer realistisk og tenkte det gjerne kunne ta opp mot et år. Ja. Så feil kan man altså ta.
Nå nærmer vi oss tredje året. Flere av dem som fikk barn i starten av vår prøvekarriere er nå i gang med andre omgang. Mens vi venter. Og venter. Stadig flere grå hår dukker opp sammen med aldersrynker rundt øynene. Og vi venter.
Ekstra trist er det at vi ønsket å starte prøvingen alt for 5-6 år siden. Dessverre fikk jeg en parasitt med alvorlige følgesykdommer som gjorde at vi ikke turte tenke tanken på å bringe barn inn i tilværelsen. Da jeg etterhvert begynte å komme meg og vi gjerne ville begynne å prøve fikk jeg beskjed om at jeg hadde celleforandringer og måtte utredes nærmere for mulig operasjon. Det som bare burde tatt noen få måneder fra første påvisning og til endt operasjon, tok godt over et år pga rot i systemet. I mellomtiden hadde vi ventet og ventet og ventet. Etter koniseringsoperasjonen ble det enda noen måneder med venting, for å være sikker på at alt vart fjernet. Men til slutt fikk vi grønt lys av legen.
Siden da har det blitt nærmere tre års resultatløs prøving uten at det er funnet noen feil på verken meg eller Javelin-mannen. UFB-ere ble vår nye benevnelse.
Våren 2010 fikk vi endelig sendt inn søknad om IVF-behandling.
November 2010: 1. forsøk – negativt
Februar 2011: 1. frys - negativt
April 2011: 2. forsøk
